Flytte til Italia med barn i skolealder: Italiensk skole eller norsk undervisning?

0–3 år: Småbarnstilbud (Asilo Nido)

‍

For de aller yngste (sped- og småbarn) finnes det småbarnsbarnehager, kalt asilo nido (eller nido d’infanzia), samt private dagmamma-ordninger. Tilbudet for 0–3 åringer er ikke en del av det obligatoriske skolesystemet, men ca. halvparten av alle italienske barn under tre år benytter en form for barnepass/barnehage. Offentlige nido-plasser er ettertraktet og fordeles som regel etter kriterier som bosted og behov (for eksempel prioriteres ofte barn av yrkesaktive foreldre). Kvaliteten ved kommunale småbarnsbarnehager er generelt god, men kapasiteten varierer, i noen kommuner kan det være ventelister, spesielt i storbyer.

‍

Pris og praktisk informasjon

Offentlige nido er subsidiert men ikke gratis. Foreldre betaler en månedlig egenandel som kan variere fra rundt €100 opp til €300 (ca. 1 200–3 600 kr) i måneden, avhengig av kommune og husholdningsinntekt  I storbyer kan prisene ligge i øvre sjikt eller høyere. Private barnehager finnes også, med høyere kostnader. Åpningstidene er vanligvis tilpasset arbeidsdager, mange nido har åpning ca. 08:00–16:00, noen med mulighet for lengre dager. Mat, bleier osv. er som regel inkludert i prisen eller tilbys mot tillegg.

‍

Språk og tilpasning

‍Små barn tilpasser seg språk svært raskt. I denne alderen vil et norsk barn kunne lære seg italiensk naturlig gjennom lek og daglig samvær. Personalet i kommunale barnehager snakker som hovedregel kun italiensk, men kommunikasjonsutfordringer løses gjerne uformelt, foreldre kan bruke litt engelsk, tegnspråk eller få hjelp av oversettelses-apper ved behov. Noen internasjonale familier i større byer velger private internasjonale barnehager hvor det snakkes engelsk (eller tospråklig italiensk/engelsk), men dette er unntaksvis og mest aktuelt i byer som Roma og Milano. For de fleste norske familier vil lokal asilo nido fungere fint. Foreldre må imidlertid være forberedt på å håndtere litt mer papirarbeid og byråkrati enn i Norge, f.eks. registrering hos kommunen og fremlegging av vaksinasjonsdokumentasjon (Italia krever at barn har grunnvaksiner før barnehage/skole ).

‍

3–6 år: Førskole (Scuola dell’infanzia)

‍

Den italienske førskolen, scuola dell’infanzia, tilsvarer en norsk barnehage for større barn (førskolealder). Tilbudet gjelder vanligvis barn fra 3 til 6 år. Det er frivillig, men nesten alle barn deltar, hele 94,6 % av italienske barn mellom 3 og 5 år går i førskole. Statlige (offentlige) førskoler er gratis å gå på, men foreldre betaler gjerne for måltider (skolelunsj) og eventuelle småting. Det finnes også private førskoler (inkludert Montessoriskoler og kirkelige skoler) som tar skolepenger, men de fleste benytter det offentlige tilbudet.

‍

Hverdag og pedagogikk

‍Scuola dell’infanzia har et mer skoleforberedende preg enn norsk barnehage, men leken står fortsatt sentralt . Barna har ofte en lengre og mer strukturert dagsplan. Typisk åpningstid er omtrent kl. 8 til 16, med aktiviteter på formiddagen, en roligere pause-/hvileperiode etter lunsj, og mer lekbasert ettermiddag. Gruppene ledes av utdannede førskolelærere, og det kan være noe mer fokus på ferdigheter (som enkle skrive-/tegneøvelser, tall, sang og lignende) enn det norske foreldre er vant med. Likevel oppleves førskolen i Italia som en god kombinasjon av lek og læring, og gir barna en myk overgang til skolestart.

‍

Opptak og kapasitet

‍Kommunale førskoler har som regel god dekning, men populære skoler kan bli fulle. Opptaket skjer ofte etter søknad i begynnelsen av året (januar) for høstens oppstart. Plass tildeles gjerne basert på nærmiljø (nærliggende skolekrets) og eventuelle prioriteringskriterier. Foreldre anbefales å være tidlig ute med søknad innen fristene. Der begge foreldre jobber, finnes det i noen kommuner også doposcuola, et slags SFO/aktivitetstilbud etter kl. 16, drevet av frivillige eller idrettslag, for å dekke ettermiddagen.

‍

Språk for norske barn

‍I førskolealder har barn en enorm evne til å lære nye språk. En norsk 4-åring som begynner i italiensk førskole uten å kunne italiensk fra før, vil som regel plukke opp språket forbausende raskt i samvær med andre barn. Mange skoler har også noe erfaring med utenlandske barn og legger til rette for dem sosialt. Personalet vil ofte bruke mer kroppsspråk, peke og vise, og sørge for at barnet henger med i aktiviteter. Det finnes ikke formell språkopplæring på dette nivået, men lærerne og de andre barna blir de beste “språklærerne” i hverdagen. Foreldre som ikke kan italiensk, kan oppleve kommunikasjon med personalet som en utfordring, men ofte vil det finnes en løsning, enten at en ansatt kan litt engelsk, eller man tar med seg en tolk (f.eks. en kollega eller venn som snakker italiensk) på foreldresamtaler. Alternativt kan familier i storbyer vurdere en internasjonal barnehage hvor det snakkes engelsk, men dette er som nevnt kostbart og vanligvis unødvendig for barn i denne alderen.

‍

Tips: Sørg for at barnet får møte andre barn og høre litt italiensk allerede før oppstart om mulig, f.eks. gjennom lekegrupper, barne-TV eller apper. En myk tilvenning kan gjøre overgang lettere. Mange norske familier blir positivt overrasket over hvor fort en 3–5-åring begynner å bruke italienske ord (snart går de rundt og spør om "merenda" og teller til ti på italiensk). Det er også lurt å fortsette å lese norske bøker hjemme og snakke norsk, slik at morsmålet holdes ved like parallelt.

‍

6–11 år: Barneskolen (Scuola primaria)

‍

Når barnet fyller 6 år, begynner den obligatoriske skolegangen. Den femårige barneskolen i Italia dekker omtrent samme pensum som 1.–5. klasse i Norge. Undervisningen er gratis ved offentlige skoler, og alle lærebøker på barnetrinnet dekkes av det offentlige/kommunen (i motsetning til på videregående, hvor man må kjøpe bøker selv). Skoleklasser har gjerne rundt 20 elever (antallet kan variere). Det undervises i basisfag som italiensk, matematikk, naturfag, historie, samfunnsfag, kunst/tegning og musikk, og engelsk er obligatorisk fra første klasse. Mange lærere er opptatt av fremmedspråk og begynner med enkle engelske gloser tidlig, selv om nivået kan variere fra skole til skole.

‍

Skolehverdagen

‍En skoledag på barnetrinnet starter typisk kl. 8–8:30. Noen skoler har heldagsopplegg (tempo pieno) der elevene er på skolen til ca. kl. 16 og får et varmt måltid i skolens kantine midt på dagen. Andre skoler (eller klasser) følger kortere dager, for eksempel til kl. 13, (da det er lunsj) i slike tilfeller hender det at det er undervisning noen timer på lørdager for å fylle uketimetallet. I storbyer blir femdagers skoleuke stadig vanligere, mens mindre steder kan holde på halvdag lørdag-tradisjonen. Foreldre som ønsker heldagstilbud (av hensyn til jobbrytme) bør undersøke om nærskolen har tempo pieno-klasser. Der det finnes, er heldag populært, i én kommune ved Comosjøen "kjempet" foreldre nesten om plassene i tempo pieno, fordi det gir forutsigbar rytme for familien med skole til kl. 16 inkludert lunsj. Skolelunsjen i Italia er for øvrig kjent for å være god: et varmt måltid som ofte består av forrett (pasta/risotto), hovedrett (f.eks. fisk eller kjøtt) med grønnsaker, og frukt/dessert. En slik kantinelunsj koster vanligvis noen få euro per dag (typisk €3–6) og menyene følger gjerne sesongens råvarer.

‍

Lekser på barneskolen forekommer, men i moderat mengde. Som regel litt lesing, skriving eller matteøvelser til neste dag. Teknologi og utstyr kan variere: Noen klasser har smartboards og nettbrett, mens andre kanskje deler på en eldre prosjektor. Her vil det ofte være forskjeller fra region til region (byer kan ha mer moderne utstyr enn en liten skole på bygda, for eksempel).

‍

Norske barn i italiensk barneskole

‍Overgangen fra norsk barnehage til italiensk skole kan være stor, siden man går fra en leken hverdag til en mer strukturert skoledag med klasseromsundervisning. For norske barn som ikke kan italiensk på forhånd, vil språket i starten være den største utfordringen. Det positive er at italienske grunnskoler har lang erfaring med å integrere barn som ikke snakker språket. Mange skoler tilbyr nyankomne elever ekstra italienskopplæring (Italiano per stranieri) i små grupper parallelt med den vanlige undervisningen. Kvaliteten på slik språkstøtte varierer, men det finnes eksempler på skoler der barn har gått fra null til fungerende italiensk på et halvt år. I begynnelsen tar lærerne ofte hensyn på prøver og oppgaver. F.eks. kan tekster bli forenklet for elever som ennå lærer språket, eller man får lov å svare mer muntlig enn skriftlig. Poenget er å la barnet vise hva det kan faglig uten at språket blir eneste hinder. Samtidig lærer barn språk svært fort i denne alderen, spesielt når de er omgitt av italiensktalende jevnaldrende hver dag. Mange foreldre blir imponert over hvor raskt ungene plukker opp italiensk uttale og nye ord. Det er ikke uvanlig at en norsk førsteklassing kan småprate på italiensk etter noen måneders skolegang.

‍

Foreldre uten italienskkunnskaper må regne med en bratt læringskurve i starten. All informasjon fra skolen (ukebrev, beskjeder, prøveresultater osv.) vil være på italiensk. Det kan være nyttig å alliere seg med tospråklige foreldre i klassen eller bruke oversettelsesverktøy for å få med seg alt. Mange skoler bruker etter hvert digitale portaler eller apper for kommunikasjon, men en del informasjon kan fortsatt komme hjem som håndskrevne lapper i ranselen. Da gjelder det å spørre om hjelp til oversettelse hvis man står fast. Å delta på foreldremøter er særlig viktig; mye praktisk info deles der, som kanskje ikke finnes skriftlig noe sted.

‍

Faglig nivå

‍Italiensk barneskole dekker mye av det samme pensum som norsk, og litt til. Matematikk og naturfag er på linje med norske læreplaner. I samfunnsfag/historie kan det være mer vekt på europeisk og italiensk historie (romertiden, renessansen etc.), og i språkfag lærer de naturligvis å lese/skrive på italiensk. For et norsk barn som skal tilbake til Norge senere, kan det være lurt å vedlikeholde norsk språk og fag ved siden av. Man kan f.eks. lese norske barnebøker jevnlig og skrive små tekster på norsk hjemme. Et godt tilbud er også Globalskolen, en norsk nettskole som tilbyr undervisning i norsk, samfunnsfag og KRLE for barn i grunnskolealder bosatt i utlandet. Globalskolen er godkjent av Utdanningsdirektoratet som kompletterende undervisning, og har opplegg med ca. 15 innleveringer per semester over nett. Dette tilbudet (som er gratis for familiene) gjør at barn kan holde kontakt med norsk språk og pensum mens de går på lokal skole i Italia. Mange norske foreldre benytter Globalskolen fra 1.–7. klasse dersom de planlegger å flytte hjem igjen før barna er ferdige med grunnskolen.

‍

Hvis barnet ikke trives eller strever

‍Noen familier vurderer alternativene dersom barnet skulle få store utfordringer i italiensk skole (f.eks. språkvansker som vedvarer eller faglige hull). Alternativene på barneskolenivå kan være å bytte til en internasjonal skole (hvor undervisningen er på engelsk (mer om dette nedenfor)) eller i sjeldne tilfeller hjemmeundervisning. Hjemmeundervisning er lovlig i Italia, men regulert: Foreldrene må melde fra til kommunen hvert år og dokumentere at de kan ivareta opplæringen, og barnet må avlegge prøver årlig på en offentlig skole for å bekrefte læringsutbyttet. Dette krever betydelig egeninnsats og er langt mindre utbredt enn i Norge. For de aller fleste vil det beste også for barnet være å fortsette i klassen og få ekstra støtte, fremfor å ta dem ut av skolen. Italienske lærere er vant til at elever har ulike tempo, og kommunikasjonen skole-hjem er ofte god hvis man ber om møter for å diskutere barnets progresjon.

‍

11–14 år: Ungdomsskole (Scuola media)

‍

Ungdomsskolen i Italia varer i tre år (omtrent tilsvarende 8.–10. klasse i Norge, men elevene er litt yngre fordi de starter 1. klasse som 6-åringer). Scuola secondaria di primo grado, som italienerne ofte bare kaller scuola media, dekker alderen ca. 11–14 år. Disse tre årene skal forberede elevene til videregående, og det faglige nivået strammes til merkbart sammenlignet med barneskolen.

‍

Fag og vurdering

‍Fagkretsen ligner barneskolens, men stoffet går mer i dybden. Elevene får ofte karakterer på prøver og innleveringer, gitt som tall fra 1 til 10 (hvor 6 er ståkarakter). Det er vanlig med skriftlige prøver nesten ukentlig i enkelte fag, noe som kan overraske norsk ungdom som kanskje er vant til færre tester. Mot slutten av 3. året (når eleven er ca. 14 år) gjennomføres en avsluttende eksamen (Esame di Terza Media). Denne består typisk av skriftlige prøver i italiensk, matte og språk, samt en muntlig prøve der eleven presenterer et tverrfaglig tema. Eksamen må bestås for å få vitnemål fra ungdomsskolen. I tillegg deltar mange skoler i nasjonale kunnskapstester (INVALSI) i fag som italiensk, matte og engelsk. Disse brukes mest til å måle nivået nasjonalt og har ikke konsekvenser for den enkelte elev .

‍

Skolehverdag

‍Timeplanen på ungdomsskolen kan variere, men minst 30 undervisningstimer per uke er påkrevd. Noen skoler har fremdeles halv skoledag på lørdager, mens andre kjører en ren femdagersuke. Det er ikke uvanlig at skoledagen slutter litt tidligere (f.eks. kl. 14) i denne alderen, slik at elevene kan dra hjem og jobbe med lekser. Lekser blir nemlig betydelig mer omfattende nå enn på barnetrinnet. En norsk familie bosatt i Lombardia fortalte at en vanlig tirsdagskveld kunne gå med til både algebraøving og pugging av italiensk grammatikk før gymtreningen rakk å starte. Foreldre bør være forberedt på å følge opp lekser og innarbeide gode rutiner, særlig mens norsk ungdom jobber med å knekke koden i nye fag på italiensk.

‍

Språkutfordringer og støtte‍

For en norsk elev som kommer inn i italiensk ungdomsskole uten å kunne språket flytende, vil de første månedene være krevende. Det faglige språket blir mer avansert på dette trinnet - det er ikke lenger bare hverdagsspråk, men også fagterminologi i naturfag, historie osv. Heldigvis fortsetter språkopplæringen for fremmedspråklige elever på ungdomsskolen. Skolen kan utarbeide en individuell tilpasningsplan (ofte kalt PDP, Piano Didattico Personalizzato) for elever som lærer italiensk, hvor det gjøres justeringer i vurdering og krav mens språket er under innlæring. Eleven kan for eksempel få ekstra tid på prøver, alternative oppgaver eller ordboktilgang. Engelskopplæring er obligatorisk i Italia, så norske elever vil ha engelskfaget som et pusterom hvor de kanskje ligger foran sine italienske klassekamerater. I tillegg skal de som nevnt lære et tredje språk (f.eks. spansk eller fransk) på ungdomsskolen, For en norsk elev som kanskje allerede er tospråklig (har spansk, fransk, tysk eller lignende), kan dette være en interessant utfordring, men skolen vil nok vurdere om det er hensiktsmessig. Noen ganger kan en nyankommet elev få fritak fra det andre fremmedspråket det første året for heller å bruke tiden på italienskopplæring.

‍

Sosial integrering

‍Tenåringer kaster seg gjerne raskt ut i ungdomskulturen. Italienske tenåringer er sosiale, og skolen er et viktig knutepunkt for vennskap. Det kan være litt skummelt i starten for en utlending, men mange opplever at nysgjerrige klassekamerater tar kontakt og inkluderer dem i aktiviteter. Italiensk ungdomsskole praktiserer ofte klassebasert inndeling (alle timer med samme klasse), så klassen blir et tett miljø. Som forelder kan du oppmuntre barnet til å delta på eventuelle fritidsaktiviteter eller sport. Dette er en fin måte å få venner og språkpraksis utover skoledagen. De fleste italienske barn på denne alderen driver med noe (fotball, speideren, musikk, osv.).

‍

Alternativer

Dersom en norsk familie flytter til Italia med en ungdom i 13–14-årsalderen for kun en kort periode, og barnet ikke kan italiensk, kan man vurdere om internasjonal skole kanskje er en bedre løsning enn lokal ungdomsskole. På en internasjonal skole vil undervisningen foregå på engelsk, etter en internasjonal læreplan (for eksempel IB MYP eller britisk system). Dette kan sikre at barnet ikke mister ett år faglig på grunn av språkbarrieren. Ulempen er at man går glipp av integreringen i det italienske lokalsamfunnet, og kostnaden er høy (se eget avsnitt om internasjonale skoler nedenfor). For familier som tenker å bli permanent i Italia, vil det som regel lønne seg å la ungdommen gå i italiensk skole og heller ta de ekstra utfordringene i starten; språket vil falle på plass, og man står friere til å velge videregående løp i det offentlige systemet etterpå.

‍

14–18 år: Videregående skole (Scuola secondaria di secondo grado)

‍

Videregående opplæring i Italia varer vanligvis fem år og strekker seg fra ca. 14 til 19 års alder. Elevene begynner altså på videregående ett år tidligere enn i Norge (som regel det året de fyller 14, etter 8 års grunnskole). Det italienske systemet krever at man velger studieretning ved opptak, noe som kan føles tidlig. Det finnes tre hovedtyper videregående skoler :

• Liceo: Akademiske, studiespesialiserende skoler (teoretisk løp). Her finnes ulike linjer: Liceo Classico (klassiske fag med latin/gresk), Liceo Scientifico (realfaglig med tung matematikk/naturfag), Liceo Linguistico (språk), Liceo delle Scienze Umane (pedagogikk/samfunnsfag), Liceo Artistico (kunstfag) m.fl.. Disse tilsvarer studieforberedende program i Norge og sikter mot universitet. Liceo-kultur er kjent for mye teori, lekser og lange skoledager .
• Istituto Tecnico: Tekniske og yrkesrettede skoler som kombinerer teori og praksis. De tilbyr f.eks. linjer innen økonomi, teknologi/IT, elektronikk, bioteknologi, turisme, landbruk osv.. Disse kan minne om norske yrkesfaglige program, men med mer teoretisk tyngde og ofte samarbeid med industri. Etter 5 år på tecnico kan man både gå rett i arbeid eller fortsette på universitet, avhengig av linje.
• Istituto Professionale: Rene yrkesfaglige skoler med fokus på håndverk, tjenester, kunsthåndverk, gastronomi, helse osv.. Her er det enda mer praksis og utplassering i bedrift i løpet av skoleårene.

‍Merk: I motsetning til Norge gir alle disse løpene i Italia formell studiekompetanse. En elev som fullfører et yrkesfaglig 5-årig institutt, kan altså likevel kvalifisere seg for høyere studier (selv om mange velger å gå rett ut i jobb eller ta fagbrev).

‍

Valget av videregående er viktig, men det er rom for å bytte spor underveis dersom man ombestemmer seg (dog dette blir vanskeligere jo senere man bytter). Om en norsk familie kommer til Italia med en 14–15-åring, bør man sette seg nøye inn i de ulike skoletypene før man melder seg inn; hvilken linje passer elevens interesser og framtidsplaner? For en ungdom som ikke har gått hele grunnskolen i Italia, kan Liceo Classico (med latin/gresk) være tøft med mindre man har språkøret i orden. Mange i en slik situasjon velger kanskje Liceo Scientifico eller Linguistico, der noe undervisning kan foregå på engelsk (enkelte skoler har tospråklige opplegg i realfag eller historiefag - kalt CLIL, hvor et fag undervises på engelsk).

‍

Skolehverdag og krav

‍På videregående er timeplanen gjerne full fem eller seks dager i uken. Mange liceo-skoler har skole fra ca. 08:00 til 13:00 seks dager i uken (inkludert lørdag), mens skoler som har heldagsordning fordeler timene over fem dager. Det faglige nivået er høyt, særlig i teoretiske fag på Liceo. Elevene forventes å jobbe selvstendig, og det er vanlig med omfattende lekser daglig og muntlige høringer i timene. Karakterskalaen 0–10 brukes også her, og kravene til å stå i fag er strenge. Hvis en elev stryker i et par fag ved årets slutt, kan vedkommende risikere å bli "ikke forfremmet" og måtte gå om igjen året (dette skjer en del oftere i Italia enn i Norge). Slutteksamen etter 5. året kalles Esame di Stato eller Maturità. Denne eksamenen reformeres med jevne mellomrom, men består typisk av to skriftlige prøver (italiensk og et programfag) og en muntlig eksaminasjon. Maturità er en nasjonal eksamen, en viktig milepæl i italiensk ungdomsliv, ofte feiret med familiefest når diplomet er i boks. Vitnemålet man får, Diploma di Maturità, er anerkjent som generell studiekompetanse i hele EU, inkludert Norge (faktisk har Italia ett år lengre skolegang, totalt 13 år, så norske universiteter godtar normalt italiensk videregående uten problemer).

‍

Norske elever i italiensk videregående

‍Dersom en norsk ungdom har fulgt italiensk skole helt opp, vil vedkommende antagelig være fullt integrert språklig og faglig ved 14–15-årsalder. Utfordringen blir da mest hvilken retning man skal velge. Her kan det være lurt å rådføre seg med lærere og rådgivere. Planer for framtiden spiller inn: Hvis familien vet at de skal flytte tilbake til Norge før barnet fullfører videregående, må man vurdere hvordan det vil slå ut. En elev som f.eks. har gått 2 år på Liceo Scientifico i Italia og flytter hjem som 17-åring, vil ikke ha et norsk vitnemål. Da må man enten fullføre videregående i Norge (muligens ved å ta opp fag/årskulljustering) eller ta en internasjonal eksamen som IB. Noen familier i slike situasjoner velger å bytte over til en internasjonal skole med IB Diploma Programme for de to siste årene (IB er toårig og tas typisk i alderen 17–19). IB Diploma er internasjonalt anerkjent og gir også tilgang til norske universiteter. I byer som Roma og Milano finnes velrenommerte IB-skoler. Men igjen er kostnadene høye, og man mister noe av kontakten med italiensk ungdomsmiljø.

‍

For norske elever som fullfører hele videregående i Italia og tar Maturità, er det fullt mulig å søke høyere utdanning i Norge senere. Man må da få oversatt vitnemål og sannsynligvis dokumentere norsk språkkompetanse (f.eks. via privatist eksamen i norsk som andrespråk, dersom eleven ikke har fulgt norsk i utlandet). Noen velger å ta et "friår" i Norge etter endt skolegang i Italia for å forbedre norsk fagspråk før studier. Dette avhenger av den enkelte. Alternativt fortsetter mange direkte på universitet i utlandet (Italia eller andre land). Italienske universiteter er åpne for internasjonale studenter, og norske søkere kan få støtte fra Lånekassen for studier i Italia på lik linje med andre land.

‍

Språk og tilpasning

‍Å hoppe rett inn i italiensk videregående som utlending uten forkunnskaper er generelt ikke anbefalt med mindre man har spesielle grunner. Fagene på dette nivået undervises raskt og på avansert italiensk, så en elev uten språket vil slite. Et unntak kan være om man tar et år som utvekslingsstudent (f.eks. via AFS/Rotary). Da er man ofte forberedt på å gå om igjen skoleåret hjemme, og læringsmålet er kulturell erfaring og språktilegnelse mer enn karakterer. For familier som flytter til Italia med barn i videregåendealder og som skal bli boende, vil internasjonal skole nesten alltid være førstevalget dersom økonomien tillater det. Der får eleven brukt engelsken sin (som nordiske ungdommer stort sett behersker godt) og kan oppnå et vitnemål (IB eller britisk A-levels) som er overførbart. Internasjonale skoler i Italia finnes som nevnt i de større byene og enkelte internasjonale nærmiljøer. De tilbyr gjerne IGCSE/AS/A-level (britisk system) eller International Baccalaureate (IB). Slike skoler passer særlig for familier på tidsbegrenset utenlandsopphold eller med planer om høyere studier i utlandet, siden de gir språklig kontinuitet og internasjonalt pensum.

‍

Ulempen er prisen samt at eleven går glipp av det daglige italienske språkmiljøet og lokale ungdomsnettverket.

‍

Språkvalg: Italiensk, engelsk eller norsk skole?

‍

Et viktig spørsmål for norske foreldre i Italia er valg av undervisningsspråk: Skal barna gå i italienskspråklig skole, engelskspråklig internasjonal skole, eller følge norsk undervisning?

‍

Svaret avhenger av barnets alder, språkbakgrunn og hvor lenge dere planlegger å bo i Italia.

‍

Her er noen ting å tenke på:

‍

Italiensk skole (lokal offentlig eller privat)

Dette er den naturlige veien til integrering i det italienske samfunnet. Fordelen er at barnet lærer språket flytende, får lokale venner og blir en del av nabolaget. Yngre barn har som nevnt en utrolig evne til å lære italiensk raskt når de begynner på skolen. Eldre barn kan trenge noen måneder med ekstra innsats, men italienske skoler har støtteopplegg som hjelper dem i gang. Foreldre som selv ikke kan italiensk, må være forberedt på å lære seg litt sammen med barna, i alle fall nok til å følge opp praktiske beskjeder. Italiensk skole passer spesielt godt om dere skal bo permanent i Italia, eller over mange år, for da vil språkinvesteringen lønne seg. Barnet vil etter hvert mestre skolespråket og føle seg hjemme i miljøet. En eventuell ulempe er at den første tiden kan være tøff faglig før språket sitter, og at foreldre kan føle mindre oversikt siden alt foregår på italiensk. Likevel rapporterer mange norske foreldre at italienske lærere er hjelpsomme og varme når de vet om situasjonen. De vil at barnet skal trives .

‍

Internasjonal (engelskspråklig) skole

‍Italia har et stort utvalg internasjonale skoler, særlig i større byer som Roma, Milano og Firenze. Disse skolene underviser på engelsk (noen tilbyr også andre språk eller tospråklige program) og følger gjerne internasjonale læreplaner som International Baccalaureate (IB) eller britisk/amerikansk curriculum. Fordelen med internasjonal skole er at barnet kan fortsette sin utdanning på et språk det kanskje allerede behersker, og pensum vil være mer gjenkjennelig hvis man kommer fra en internasjonal eller skandinavisk kontekst. For nordiske barn over en viss alder kan engelsk fungere bra som undervisningsspråk da de fleste norske elever har solide engelskkunnskaper. For tenåringer som flytter sent i skoleløpet, kan derfor engelsk skole være den mest realistiske løsningen for å unngå store hull i fagene. Internasjonale skoler er også ideelle dersom oppholdet i Italia er midlertidig (f.eks. et par år i forbindelse med jobb) eller dere planlegger videre flytting til et annet land. Da sikrer man kontinuitet i språket og utdanningen. Ulempene er at skoledagen foregår i en "boble" litt adskilt fra lokalsamfunnet, barnet får venner blant internasjonale elever, men mindre kontakt med italienske jevnaldrende i hverdagen. Dere kan selvfølgelig kompensere ved å delta i lokale fritidsaktiviteter så barnet lærer italiensk sosialt. Den andre store ulempen er kostnad: internasjonale skoler tar skolepenger, ofte i størrelsesorden fra €7000 (ca. 84 000 kr) per år og oppover. I byer som Milano og Roma kan de mest eksklusive IB-skolene koste betydelig mer. Dette inkluderer gjerne lunsj, aktiviteter og en del materiell, men det er viktig å sjekke hva som kommer i tillegg (skoleuniform, transport, etc.). Dersom arbeidsgiver dekker skole for expat-familien, er dette mindre problematisk; hvis ikke, må man vurdere om man har råd.

‍

Norsk undervisning (fjernundervisning/hjemmeundervisning)

‍Hva om man ønsker at barnet skal følge norsk læreplan og beholde norsk som undervisningsspråk? Per i dag finnes det ingen norske skoler i Italia (slik det for eksempel finnes i Spania eller Belgia). Familier som vil ha full norsk skolegang må dermed enten drive hjemmeundervisning selv eller sende barnet til en norsk skole i et annet land (noe de færreste vil gjøre). Hjemmeundervisning etter norsk plan kan i prinsippet gjennomføres, men da må man samtidig oppfylle italienske myndigheters krav til opplæringsplikt (melde ifra årlig og la barnet ta de nødvendige prøvene lokalt). Dette er en stor oppgave for foreldrene, som skal fylle rollen som lærere i alle fag. En mer vanlig løsning er å kombinere: Barnet går på lokal italiensk eller internasjonal skole på dagtid, og så bruker man et nettbasert tilbud for å holde norskfaget ved like. Som nevnt er Globalskolen et slikt tilbud for grunnskoleelever (1.–10. trinn), hvor eleven får oppfølging i norsk språk, samfunnsfag og KRLE via internett hjemmefra. Globalskolen krever bare 90 minutters innsats per uke per fag, og er ment nettopp for familier som "ønsker å holde kontakten med Norge og norsk grunnskole". For videregående elever finnes det enkelte norske videregående skoler som tilbyr nettstudier/privatistopplegg i fag (f.eks. Norsk Privatistgymnas eller gjennom offentlige Nettskoler i fylkene). Man kan også melde eleven opp som privatist i norsk (eller andre fag) og selv forberede dem til eksamen.

‍

Kort oppsummert: Det er fullt mulig å beholde norsk som en del av opplæringen, men per 2026 skjer dette mest som et supplement heller enn en erstatning for den lokale skolen i Italia.

Hva bør du velge?

Det viktigste er å tenke gjennom barnets beste og familiens praktiske situasjon. Er barna små (barneskolealder eller under), vil de som regel takle italiensk skole utmerket, og familien får på kjøpet en dypere kulturintegrasjon. Eldre barn og ungdom må høres på, noen kaster seg ut i det nye språket som en spennende utfordring, mens andre kan oppleve det som overveldende. Hvis en 15-åring gruer seg for å bytte til italiensk skole, kan det å velge en internasjonal linje på engelsk være motiverende og trygt. Tenk også på fremtidsplaner: For permanent bosetting er det en fordel at barna behersker italiensk flytende (for videre studier, arbeid og samfunnsdeltakelse). Hvis dere vet dere skal hjem om få år, er det viktig å unngå at barna kommer altfor på etterskudd i norske kjernefag, da blir løsninger som Globalskolen gull verdt for å sikre en myk tilbakekomst. Noen familier forsøker å "ha i pose og sekk": f.eks. ved å la barnet gå i italiensk skole på dagtid, men leksehjelp og enkelte fag tas på engelsk med privatlærer etter skoletid, eller man går på italiensk skole og samtidig følger norsk nettundervisning. Slike kombinasjoner kan fungere fint så lenge ikke barnets totale arbeidsmengde blir for stor.

‍

Praktiske råd til norske foreldre i Italia

‍

Til slutt noen praktiske tips og erfaringer for å gjøre overgangen til italiensk skole enklere:

• Forbered dere språklig: Det er lurt for både foreldre og barn å lære litt italiensk før avreise eller i startfasen. Øv på hverdagsord og fraser, f.eks. hva ting heter i klasserommet, høflighetsuttrykk osv. Barna kan ha glede av apper som, Mondly, Duolingo eller småbarns-TV på italiensk for å venne seg til lydene. Foreldre bør kunne grunnleggende fraser for å kommunisere med lærere (italiensk høflighet verdsetter at man prøver). Ingen forventer perfeksjon, et vennlig "Non parlo italiano, parlo inglese?" (Jeg snakker ikke italiensk, snakker De engelsk?) kommer man langt med.

• Meld inn barnet i tide: Italienske skoler har normalt innskrivning i januar for neste skoleår som starter i september. Følg med på datoer fra kommunen eller skolen. Innskrivning til offentlige grunnskoler skjer gjerne via en nasjonal nettportal, mens for barnehage og videregående kan det variere (noen steder søker man via kommunen direkte). Flytter dere midt i skoleåret, tar dere kontakt med den lokale skolen for å få plass, det pleier å løse seg med dialog; italienske rektorer kan i noen tilfeller ringe rundt personlig for å ordne et tilbud.

• Skaff nødvendig dokumentasjon: Du vil trenge en del papirer på plass. Viktigst er å få laget en italiensk codice fiscale (skattekode/ID-nummer) for barnet. Dette kreves for å melde inn i skole og for å kjøpe skolebøker og få tilgang til andre tjenester. Codice fiscale ordnes via det lokale skattekontoret (Agenzia delle Entrate) eller på den italienske ambassaden i Oslo før avreise. I tillegg bør du ha med: barnets fødselsattest, pass/ID, ev. italiensk bostedsbevis (residensregistrering i kommunen dersom dere har ordnet det), og vaksinasjonskort oversatt til italiensk. Italia har som nevnt krav om at barn i skolealder har fulgt bestemte vaksiner; hvis noe mangler, får dere frist til å oppdatere det ved lokalt helsekontor. Har barnet allerede gått på skole i Norge eller annet land, ta med skolepapirer/vitnemål for de klassetrinnene som er fullført. De kan komme til nytte ved klassetrinnplassering og dokumentasjon av tidligere opplæring . Ta gjerne kopier av alle viktige dokumenter (både digitale kopier og papir). Italiensk byråkrati elsker papirer, og det er greit å ha duplikater.

• Skoleutstyr og kostnader: Selv om undervisningen i offentlige skoler er gratis, må foreldre regne med en del utstyr og småutgifter. Ved skolestart kjøper man gjerne skolesekk, penal, skrivemateriell og notatbøker. Dette kan utgjøre alt fra €40 til €80 (4–800 kr) pr. elev. På ungdomsskole og særlig videregående må man også kjøpe lærebøker selv. Et komplett sett nye bøker på videregående koster gjerne €200–400 per år (2400–4800 kr). Mange sparer penger ved å kjøpe brukte bøker; bokhandler i byen kan arrangere bruktsalg/byttedager før skolestart, eller man finner rimelige bøker på nettet. Skolelunsj (der det er heldagskole) koster typisk €3–6 pr. dag, og skolebuss (om dere bor et stykke unna) kan koste rundt €20–50 pr. måned avhengig av avstand. Sett opp et lite budsjett for skoleåret så dere ikke blir overrasket.

• Følg opp og vær engasjert: Vis interesse for barnets skolehverdag, og hold dialog med lærerne. Delta på foreldremøter (colloqui), de kan være om kvelden, og selv om språket er en barriere i starten, er det verdifullt å møte lærerne ansikt til ansikt. Ta med en tolkende venn om nødvendig. I Italia forventes det at foreldre følger med: Karakterer, fravær og beskjeder blir nøye rapportert, ofte via en egen foreldreportal eller app (f.eks. Registro Elettronico). Spør skolen om hvordan du får tilgang. Om noe er uklart, ikke nøl med å spørre læreren om et møte. Mange skoler har fast møtetid der foreldre kan komme og prate med lærerne individuelt. Italienske lærere kan være formelle på overflaten (man sier Professore og Professoressa), men de er som regel veldig engasjerte i sine elever og setter pris på foreldre som bryr seg.

• Vær tålmodig i overgangsfasen: Både du og barna kan oppleve et lite kultursjokk i starten. Barna kan ha dager der de sier de hater den nye skolen og savner Norge - dette er normalt og går seg til. Italia er annerledes: strengere på noen områder, mer avslappet på andre. Gi det tid, hold en positiv tone hjemme og fremhev det spennende ved å lære noe nytt. Feire små milepæler (første italienske setning barnet sa, første innlevering levert, nye venner etc.). Etter hvert vil dere finne en ny normal.

• Bygg nettverk og finn støtte: Det finnes mange andre foreldre i lignende situasjon. Søk opp norske eller skandinaviske nettverk der dere bor, for eksempel Facebook-grupper for nordmenn i Italia eller annet sosiale tilstelninger (mange byer har 17 mai feiring for eksempel). Andre foreldre som har gått opp løypa før dere, kan ha verdifulle tips om alt fra skolesystemet til fritidsaktiviteter og språkkurs. Også italienske foreldre i klassen kan bli gode støttespillere så ikke vær redd for å forklare situasjonen din på litt gebrokkent italiensk; du vil ofte oppleve at foreldregruppen vil inkludere dere og hjelpe til der de kan.

• Ta del i barnets læring: Selv om det er utfordrende når språket er nytt, prøv å sett deg litt inn i pensum og lekser. Barna setter pris på interesse. Kanskje lærer dere litt italiensk geografi eller historie sammen med dem. Dette viser også barnet at dere verdsetter den nye skolen deres. Etter hvert kan man bli ganske imponerende god i italiensk middelalderhistorie eller matematikk-termer på italiensk, alt takket være lekselesing med poden!

• Husk fleksibilitet for fremtiden: Livet tar ofte uventede vendinger. Hold derfor alle dører åpne for barnas utdanning. Hvis dere blir lengre enn planlagt i Italia, vurder om barnet bør bytte til italiensk skole etter hvert (om de startet på internasjonal). Hvis dere flytter hjem tidligere enn tenkt, sørg for at dere har dokumentasjon på hva barnet har gjennomgått av pensum slik at norsk skole kan tilrettelegge ved overgang. Italienske vitnemål og karakterutskrifter kan oversettes ved behov, dette kan være nyttig for inntakskontorer i Norge.

Å flytte til Italia med barn i skolealder er et stort prosjekt, men det kan bli en fantastisk berikelse for hele familien. Med god forberedelse, åpen dialog og vilje til å lære av kulturforskjellene, kan norske barn få en rik og verdifull skoleerfaring i Italia - fra barnehage til videregående.

‍

Lykke til!

‍

Kilder

Reisekroken - Hvordan skole og utdanning fungerer i Italia

SNL - Skole og utdanning i Italia

Norway.no - Globalskolen

Skole og Utdanningssystemet i Italia

‍

‍

‍