Romerne, Janus og nyttår i Italia

Godt nyttår som i antikkens Roma

‍

Visste du at nyttår ikke alltid ble feiret når vi feirer det?

‍

I det gamle Romerriket begynte faktisk året i mars måned, noe som gir mening når man tenker på at september betyr "den sjuende måned", oktober "den åttende", og så videre. Senere flyttet romerne nyttårsfeiringen til januar, oppkalt etter guden Janus med de to ansiktene.

‍

Hvordan foregikk egentlig denne overgangen, og hva gjorde romerne for å markere årets første dag?

‍

Bli med meg tilbake til antikkens Italia og Roma for å se på hvordan romerne markerte nyttår, med søte gaver, små ritualer og en god dose overtro. Og så ser vi hva som fortsatt henger igjen i Italia i dag.

‍

‍

Fra 1. mars til 1. januar. Den flytende nyttårsdagen.

‍

I Romerrikets tidligste kalender var 1. mars årets start. Kalenderen hadde opprinnelig ti måneder fra mars til desember, basert på jordbrukssyklusen og våronna . Uten egne navn på vintermånedene ble de overskytende vinterdagene simpelthen ikke regnet med i året. Senere, ifølge legenden, la kong Numa Pompilius til to nye måneder, januar og februar, og gjorde januar til årets første måned. Januar (latin Ianuarius) var oppkalt etter Janus, guden for all begynnelse, så det ga symbolsk mening at året startet da.

‍

Det tok likevel tid før 1. januar ble offisiell nyttårsdag. En viktig milepæl kom i år 153 f.Kr., da den romerske senatet bestemte at de høyeste embetsmennene (konsulene) heretter skulle tiltres 1. januar i stedet for i mars. På den måten ble kalenderåret flyttet, sannsynligvis av praktiske grunner (som en krise i Hispania der man ønsket ny konsul tidligere på året). Da Julius Cæsar reformerte kalenderen i 46 f.Kr., bekreftet han 1. januar som nyttårsdag i den nye julianske kalenderen. Romerne i hele imperiet tok etter hvert i bruk skikken med å feire Kalendae Januariæ, 1. januar, som inngangen til det nye året .

‍

Slik feiret romerne nyttårsdagen

‍

På nyttårsdagen (Kalendae Januariæ) samlet romerne seg for å markere en ny begynnelse. Dagen var viet guden Janus, som hadde to ansikter: ett vendt bakover mot det gamle året, og ett vendt fremover mot det nye. Janus var portalenes og overgangenes gud; navnet betyr "portal/døråpning", og han passet perfekt som beskytter av årsskiftet. Før noen andre guder fikk offer den dagen, ofret man til Janus, han var "dørvakten" man måtte gjennom for å nå de andre gudene. I Roma kunne man overvære prosesjoner til Kapitolhøyden, der prestene ofret en okse (kvige) til Janus og de nyvalgte embedsmennene ble høytidelig innsverget for det kommende året.

‍

Gaver, søtsaker og guden Janus

‍

Romerne var opptatt av å starte året på riktig fot. Man forsøkte å tenke gode tanker og unngå kjipe kommentarer eller krangel denne dagen, det man gjorde på nyttår, mente de kunne påvirke flaksen resten av året. Derfor hilste man hverandre blidt med godt nyttår-ønsker, akkurat som i dag.

‍

Poeten Ovid forteller at folk sa "Faustum annum novum!", latin for "et lykkelig nytt år", og Janus selv (i Ovids skrivelystne fantasi) forklarte at på årets første dag har gudene ekstra åpne ører, så da gjaldt det å komme med positive ord og varsler.

‍

En annen artig skikk var at romerne arbeidet denne dagen, ja, faktisk gjorde de gjerne en liten symbolsk arbeidsøkt 1. januar. Vanligvis var festdager “hellige” og arbeidsfrie, men på nyåret gjorde man et unntak: Janus ville ikke at latskap skulle prege det kommende året, så man skulle starte slik man ønsket å fortsette. Med andre ord: allerede romerne levde etter mottoet "Det du gjør på nyttårsdagen, vil du gjøre hele året!", en tanke som fortsatt finnes i italiensk folketro:

‍

Se lo fai a Capodanno, lo fai tutto l’anno.

‍

Ingen ny start uten gaver og godsaker. Romerne utvekslet nyttårsgaver kalt strenae, oppkalt etter gudinnen Strenia som personifiserte nyttår og velvære. Opprinnelig skal kong Tatius (en mytisk Sabiner-konge) ha startet tradisjonen ved å gi kvister fra Strenias lund som lykkebringende tegn på det nye året. Med tiden utviklet strenae seg til små gaver, ofte søtsaker som honning, fiken og dadler, eller til og med mynter og andre verdier. Tanken var at søte smaker ville gi et søtt og godt år. “Hvorfor gir vi hverandre dadler, fiken og honning?” spør Ovid, “Jo, for at årets gang skal bli like søt som starten,” svarer Janus. Og når Ovid spør hvorfor de også gir penger, ler Janus: “Fordi du lever i en tidsalder som vet at ingenting smaker søtere enn kontanter i hånda!”.

‍

Romerne kunne legge slike gaver foran husalteret hjemme, gi dem til venner og familie, eller, for de med patron-klientforhold, utveksle gaver mellom patron og klient som tegn på lojalitet for det nye året.

Det var også viktig å gjøre rituelle forberedelser: man kunne strø safran eller røkelse på ildstedet som en luktende velsignelse. Mange romere ba en bønn om fred og lykke til Janus i husets private lararium (gudealter) før de gjorde noe annet. I templene i Roma ofret prestene til Janus, og byens folk fulgte med på seremoniene. Janus ble ofte fremstilt med en stav og en nøkkel, staven for å lede folk på rett vei, nøkkelen for å åpne årets dører. En liten kuriositet: Noen mynter fra keisertiden viser Janus med tallene 300 i den ene hånden og 65 i den andre, summen 365, antall dager i året. Janus var bokstavelig talt “herre over tiden” i romersk symbolikk.

‍

Overtro og morsomme kuriositeter

‍

Romerne hadde flere overtroiske skikker rundt nyttår. De mente at den første dagen skulle være et lykkelig omen for hele året. Derfor unngikk man alt som kunne bety uflaks: Man skulle helst ikke krangle, ikke nevne noe trist, og aller helst ikke høre dårlige nyheter 1. januar. Enkelte historikere nevner at romerne ropte

"Io Saturnalia" (opprinnelig i julefeiringen) eller lignende jubelrop også ved nyttår, litt som vi roper Godt nytt år! ved midnatt. For romerne var lyd og liv gode tegn: det skremte onde ånder og uflaks vekk. (Romerne hadde riktignok ikke fyrverkeri, men de visste å lage bråk med rop og kanskje klang.)

‍

En humoristisk detalj: Janus selv ble sett på som en litt lur figur. I Ovids skildring dukker guden opp og skremmer vettet av dikteren, men ender opp med å gi fornuftige råd. Janus forklarer blant annet at det er lov å gjøre litt forretninger på nyttårsdag, man skulle tross alt ikke starte året i dovenhet. Dette står i kontrast til mange andre romerske festdager hvor det var strengt forbudt å jobbe. Romerne trodde også at dersom du nøs på nyttårsdagen, betydde det lykke (en av få tilfeller i romersk folketro der nysing ikke var et dårlig tegn!).

‍

Overgangen til kristendommen brakte for øvrig nye syn på denne feiringen. Flere kirkefedre klaget over at folk festet for vilt 1. januar: De kledde seg ut som dyr eller tok på seg masker og byttet kjønn for en dag i gatenes opptog. Biskoper som St. Johannes Chrysostomos (ca. år 400) fordømte nyttårsfeiringen som hedensk fyll og spetakkel og mente de kristne heller burde tilbringe dagen edru i bønn. Kanskje ikke så rart at mange europeiske land i middelalderen flyttet nyttårsmarkeringen bort fra 1. januar, for eksempel til 25. mars (Maria Bebudelsesdag) eller til jul. I den italienske byen Firenze holdt de faktisk fast på 25. mars som nyttår helt til 1750! Den dag i dag markeres dette med en historisk prosesjon hver 25. mars i Firenze .

‍

Fra antikken til i dag: nyttårstradisjoner i Italia

‍

Mye har endret seg siden romerne ofret til Janus, men noe ved nyttårstradisjonene går igjen. Moderne italienere har selvsagt sine egne unike skikker for Capodanno (nyttår). Flere av dem handler, i likhet med de romerske, om hell og lykkebringende symboler:

• Søt start på året: I Italia spiser man gjerne noe søtt eller symbolsk ved nyttår. Romerne ga honning og fiken; italienerne spiser i dag ofte lenticchie (linser) ved midnatt, deres runde form minner om mynter og skal gi økonomisk hell. Ofte serveres linser med cotechino eller zampone (svinepølse eller fylt griselabb) som symbol på overflod og rikdom. Søte druer kan også stå på menyen, noen spiser 12 druer ved midnatt, én for hver måned, for et søtt år .
• Rødt for lykke: Akkurat som romerne bandt ulltråder i visse farger for hell, har italienerne en artig skikk: de tar på seg rødt undertøy nyttårsaften. Fargen rød har vært et symbol siden antikken, romerske soldater bar røde kapper som tegn på mot. I dag sies rødt undertøy ved nyttår å bringe lykke, kjærlighet og vitalitet for det kommende året. (Bonuspoeng om du har fått det i gave av en kjæreste.. Det skal visstnok være ekstra heldig!)
• Ut med det gamle: I Napoli og andre steder i Sør-Italia lever det en gammel tradisjon hvor man bokstavelig talt kaster ut det gamle året, ved å hive gamle ting ut av vinduet ved midnatt! "Buttare le cose vecchie" kalles det: kopper, tallerkener og til og med møbler har visst flydd ut i gatene når napolitanerne virkelig skal fornye seg. Skikken symboliserer å rydde bort ulykke og negativitet fra året som var, for å åpne hjemmet for bedre tider. (Som turist i Napoli nyttårsaften gjelder det å se opp da det kan regne kjøkkenutstyr fra himmelen!) Denne tradisjonen har samme ånd som romernes fokus på å kvitte seg med dårlige omen og starte med blanke ark.
• Støy og fest: Romerne kledde seg ut og bråkte i gatene; dagens italienere skyter opp fyrverkeri og smeller kinaputter ved midnatt. Både i antikken og nå handler det om å feire og kanskje jage bort onde ånder med lys og lyd. Italienske byer er kjent for store fyrverkerishow. I Roma samles folk i gatene og roper “Buon anno!” mens himmelen lyses opp av fargerike eksplosjoner rundt Colosseum og over Tiberen. Det lages et liv akkurat slik romerne elsket under sine villeste kalas.

Selv om moderne nyttårsfeiring er sekulær, lever arven fra Romerriket videre i språket. Italienerne kaller nyttårsdag for Capodanno, som direkte oversatt betyr "årets hode", det samme bildet som romerne brukte når de sa annus caput. Vi kan også takke romerne for månedsnavnet januar (Gennaio på italiensk) og konseptet om at hver kalend (første dag i måneden) er betydningsfull. Den tohodede Janus pryder fremdeles romerske kirker og fontener som et symbol på overganger – og hvem skuer vel både bakover og fremover ved midnatt om ikke vi, med et glass bobler i hånden?

‍

Relatert Lesning: Juleshopping i Milano

‍

Opplev nyttårsfeiring med historisk sus i Italia

‍

Er du inspirert til å feire nyttår på ekte romersk vis? Italia byr på mange steder hvor du kan kjenne historiens vingesus idet du skåler for det nye året:

• Roma, den evige nyttårsfest: Det er vanskelig å slå stemningen i Roma på nyttårsaften. Byen arrangerer hvert år storslåtte konserter og fyrverkerier, ofte ved Circo Massimo eller via dei Fori Imperiali, med Colosseum som kulisse. Tenk deg å stå blant ruiner fra Julius Cæsars tid mens himmelen fylles av lysglimt, det er som om fortid og nåtid møtes i et magisk øyeblikk. Neste morgen kan du spasere en tur på Forum Romanum i den stille første dagen av året og nesten høre ekkoet av gamle romere som ønsket hverandre faustum annum novum.

• Napoli, tradisjon og temperament: For en livlig opplevelse, dra sørover til Napoli. Napolitanerne feirer nyttår med fyrverkeri i absolutt verdensklasse. Himmelen over Vesuv-bukten eksploderer i farger og lyder ved midnatt. Her lever også den førnevnte tradisjonen med å kaste ut gamle ting: en fascinerende (om enn noe risikabel) skikk som viser byens beryktede folkelige sjel. Napoli kombinerer et eldgammelt bymiljø (grunnlagt i antikken) med en energi og overtro som gjør nyttårsfeiringen uforglemmelig. Husk å spise en porsjon linser etter midnatt, det serveres ofte ved Piazza del Plebiscito som del av feiringen.

• Historiske landsbyer: Hvis du heller vil ha en roligere feiring med antikk atmosfære, finnes det utallige småbyer i Italia hvor tiden synes å ha stått stille. I fjellandsbyer i Lazio og Campania kan man delta på lokale nyttårstradisjoner under middelalderborger og romerske ruiner. For eksempel har noen landsbyer fakeltog gjennom gamle gater, og mange steder tennes bål (en tradisjon med røtter i før-kristen tid for å lyse opp vinternatten). I byen Aosta i Nord-Italia, grunnlagt av romerne som Augusta Praetoria. ringes det nye året inn med fest i skyggen av en ekte romersk triumfbue. Eller hva med Taormina på Sicilia, der det antikke gresk-romerske teateret blir opplyst mens fyrverkeriet speiler seg i havet? Slike steder gir en unik følelse av å feire både nyttår og historien.

Til slutt, enten du feirer i Italia eller hjemme i Norge, kan du ta med deg litt romersk inspirasjon: Tenk positive tanker på nyttårsdagen, kanskje gi en søt liten gave til noen du er glad i (et glass honning eller fiken, kanskje?) og skål for fremtiden med mot – iført noe rødt for lykke.

‍

‍Godt nytt år - eller som romerne ville sagt: Annus novus faustus feliciter! 🎉

‍